Neo galleri, Stavanger.

Arv - Åse Andas endeløse landskap hviler, vibrerer og stråler innenfor 100 år gamle rammer.

Blant det kunstneren Åse Anda har arvet er oldefarens rundt 100 år gamle rammer uten bilder. Nummer på enkelte av rammenes bakside vitner om at de tidligere har inneholdt malerier vist på utstilling. Anda har fylt rammene med nytt innhold, i nær dialog med nettopp det disse rammene representerer for henne.

Andas oldefar kunstneren Per Gjemre ( 1864-1928) malte naturalistiske jærlandskap i årene rundt 1900. Etter et opphold i Paris som elev hos Henri Matisse fra 1910, fant Gjemre en helt ny malerisk uttrykksform. Fargene ble rene og sterke og formene ble forenklet og billedflaten ble understreket. Nå ble ikke gjengivelsen av motivet lenger det viktigste, men maleriet i seg selv.  ”Naturen er ikke maalet men midelet” skriver Gjemre i sin dagbok 1912. I dag regnes Gjemre blant Stavangers første modernistiske kunstmalere.

I perioden rundt århundreskiftet ble ofte rammene innlemmet som en del av kunstverket. Gull var med å understreke dekorativ prakt og verdsetting av det som ble omkranset. Kunstneren laget gjerne utskjæringer og ornamentale element i selve rammen som skulle vise til innholdet i bildet. Andas oldefar har selv laget flere av rammene i utstillingen, noe som forsterker dialogen mellom da og nå.

Andas arv inkluderer også kunstner-gen, noe som gjør henne avhengig av å uttrykke seg gjennom sin kunst. I tillegg har Anda, som sin oldefar, funnet en viktig inspirasjonskilde i Matisse,  Fauvistenes frontfigur. Fauvistene anså fargen som kunstverkets viktigste bestanddel, og ble kjent for sin oppsiktsvekkende ekspressive og ikke-naturalistiske fargebruk.  Vektlegging av ekspressiv fargebruk kan gjenkjennes i Andas kunst, men Matisses ornamentale og bølgende former og fargeflater er hos Anda stilnet til horisontal linjeføring,  - til et abstrakt uttrykk. Rundt år 1900 utformet Hermann Obrist  en teori som forener disse to uttrykkene nettopp gjennom deres felles trang til stilisering og muligheten til en ”fantastisk ekspansjon av linjen”. Obrist påpekte at kunstens mål ikke var naturen som sådan; men snarere dens dynamikk. Obrists teorier påstås å ha inspirert Kandinsky til i 1910 å lage kunsthistoriens første abstrakte maleri, hans første i serien av ”komposisjoner”. Andas malerier fremstår også som en serie abstrakte fargekomposisjoner. De fargeintensive horisontale bånd som vever seg over lerretsflaten kan leses som stiliserte landskapselement – som en illusjon av jærlandskapet – med sine uendelig nesten umerkelig buktende linjer ut mot hav-horisonten der himmelen utgjør en ny evighet i utstrekning.  Fargene spiller tonene sine ut og skaper strålende energi og nesten umerkelige vibrasjoner i fargenes sammenføyninger. Anda fyller sin oldefars rammer med det samme landskapet, men med hennes egen tolkning.  Fortid og nåtid møtes. Reduksjonen er av Anda videreført til å fange det essensielle - en forenkling som søker mot å forsterke opplevelsen av dette vidstrakte landskapets frigjørende dynamikk.

Utstillingen fremstår som en hyllest til Jærlandskapet, en hyllest pioneren Kitty L. Kielland startet, og som blant andre Gjemre fortsatte og Anda viderefører. En hyllest som Andas oldefars rammer bidrar til å stolt vise frem innenfor billedrammens fortettede format. Jærlandskapet fortsetter å gripe menneskene som møter det.

Arnhild Sunnanå